Regjeringen jobber for tiden med statsbudsjettet for 2011. Det har vært en litt merkelig seanse, eventuelt kan man snakke om opp som en løve og ned som en skinnfell.

Bildet som har blitt malt helt frem til nå har vært at det skulle gjøres kraftige kutt. Det begynte med ”lekkasjen” om at ”alle” skulle møte på Thorbjørnsrud med forslag til kutt på 4 % i sin del av budsjettet. Et kutt på 4 % over hele linjen ville tilsvart over 36 milliarder. Denne øvelsen er en gjenganger på enhver budsjettkonferanse, uavhengig av hvilken regjering som sitter. Og alle vet at den er til for sin oppdragende effekt, ikke for å gjennomføres. Med andre ord var lekkasjen til for å skape et bilde av en regjering som tok pengebruken på alvor.

Det mest konkrete anslaget i forkant var et totalt kutt på mellom 5-10 milliarder. Ca mellom 0,5 % – 1 % av det totale utgiftsnivået. Nå meldes det om at de økonomiske analysene viser bedre tider – så kuttet blir etter lekkasjene å dømme knapt to milliarder.

Disse analysene satt regjeringen på før forhandlingene begynte, og før lekkasjene kom. Man kan nesten få inntrykk av at de krisemaksimerte for å legge forventningene lavest mulig, slik at det endelige resultatet fremstod som en positiv overraskelse.

Likevel tror jeg at selv et kutt på to milliarder blir en belastning internt i en regjering som brukte sine tre første år til å leve på eventyrlige olje- og skatteinntekter, og et år på massiv pengebruk for å motvirke finanskrisen. Ethvert kutt er en ukjent øvelse, med unntak for utdanningssektoren som opplevde et hvileskjær i det første budsjettet, som nå har utviklet seg til et permanent feilskjær.

Men, det er faktisk ikke størrelsen på kuttet på som er det viktigste. Det avgjørende er hvordan man bruker pengene. Hvis man sammenligner det med en husholdnings pengebruk så kjøper regjeringen svært dyre gardiner og holder seg med flott mat, mens det egentlig er behov for å skifte utvendig plank.

NHO la nylig frem en rapport som viste hvordan regjeringen bruker oljepengene, for meg fremstod det som dyster lesing. 3,7 % gikk til utdanning, forskning og samferdsel. Til sammenligning gikk 4,9 % til internasjonal bistand.

Måten regjeringen bruker pengene på er det mest problematiske i en situasjon hvor vi raskt kan oppleve at en for sterk krone truer den konkurranseutsatte industrien. Handlingsregelens intensjon var at avkastningen fra oljefondet skulle brukes til vekstfremmende skattelette, infrastruktur samt forskning og utdanning. Regjeringen bryter fullstendig med dette, og har gjort det hvert år.

År for år svekker de grunnlaget for varig velferd i Norge. År for år blåses offentlig sektor mer opp, og jobber forsvinner i privat sektor. Under finanskrisen mistet vi 65.000 jobber i privat sektor, regjeringen kompenserte med 25.000 nye jobber i offentlig sektor. Verdiene vi skal leve av i fremtiden skapes ikke av en slik forskyvning.

Norge trenger en regjering som investerer i det vi skal leve av i fremtiden. En regjering som tenker nytt, moderniserer og tar i bruk nye løsninger for å øke kvaliteten i det offentlige tilbudet. Denne regjeringen gjør dessverre ingen av delene.