Å få ned sykefraværet er en plikt
04.02.10I går kom rapporten fra det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget med forslag til hvordan sykefraværet skal reduseres. Rapporten inneholder analyser og forslag til tiltak som minner om det Høyre fremmet på sitt sentralstyre før jul.
Spesielt gledelig er det å se at rapporten er tydelig på at langtidsfraværet må ses i sammenheng med økningen i antall mennesker på varig stønad og trygd. I Norge er nesten dobbelt så mange i arbeidsfør alder på stønad og trygd som OECD-gjennomsnittet – 14 % av de i alderen 20-64 i 2008. En økning på fire prosentpoeng fra 10 % av befolkningen i 1995. Sverige har i mellomtiden redusert sin andel av mennesker på slike ytelser fra 14 % til 11 % de siste seks årene.
Rapporten peker i likhet med Høyres rapport på sammenhengen mellom antallet unge som dropper ut av sin videregående utdanning og økningen i sykefravær og antall mennesker på varig stønad og trygd. At den greier å ha flere tanker i hodet samtidig er positivt. Og jeg håper at dette kan bidra til å løfte debatten om økningen i antall mennesker på varig stønad og trygd høyere på dagsorden. Dette er et vel så stort problem som økningen i sykefraværet og innsatsen for å få ned dette må være minst like sterk.
Hovedvirkemidlene som foreslås er økt egenmeldingsperiode, at legene i større grad skal bruke gradert sykemelding, at det skal være tettere oppfølging fra NAV, fokus på aktivitet under sykdom og at arbeidsgiver får et større ansvar.
Det er som sagt grunn til å være positiv til mye i rapporten. Det betyr likevel ikke at vi nå har en sikker oppskrift på å redusere sykefraværet.
For det første må regjeringen vise politisk handlekraft og lederskap. Den har i lenger tid snakket om problemene, og vist til tiltak som har blitt gjort i andre land – samtidig som den har vært påpasselig med å si at den egentlig ikke foreslår noe som helst. Nå er tiden for å forplikte seg til tiltak inne. Hvis den fortsatt skal skyve ansvar fra seg og overlate alt til partene i arbeidslivet er det slett ikke sikkert vi får ned fraværet. Den må være villig til å stå oppreist for tiltak som også er mindre populære hvis det er nødvendig.
For det andre hviler mye ansvar på Nav i å tilrettelegge for bedre oppfølging av personer som blir sykemeldt. Det er et prinsipp det er lett å være enig i, men regjeringen har styrt Nav til en krise som rammer mange av brukerne. Det er derfor all grunn til å stille spørsmål om Nav er i stand til å ta sin del av ansvaret. Derfor bør regjeringen på nytt vurdere Høyres forslag om å avlaste Nav gjennom å kjøpe en del tjenester fra eksterne firmaer.
Jeg håper tiltakene skissert i rapporten kan gjennomføres, og jeg håper regjeringen i sitt videre arbeid studerer forslagene fra Høyre nøyere. Forslagene fra det regjeringsoppnevnte utvalget kan suppleres med blant annet strengere kontroll med legene, normerte sykemeldinger for kjente diagnoser i tillegg til at gradert sykmelding skal være hovedregel.
Men det vi aller tydeligst må ha for oss fremover er følgende: Sykefraværet er for høyt, og det må ned. Når partene i arbeidslivet og regjeringen blir enige om en ny avtale så makter den forhåpentligvis å redusere det, og tiltakene virker forhåpentligvis også over lengre tid. Greier den derimot ikke det er det krystallklart at vi er nødt til å iverksette kraftigere tiltak for å løse denne utfordringen. Vi har en moralsk plikt til å ikke skyve dette problemet foran oss, og til syvende og sist over på de kommende generasjoner.
Tags: generasjonsregnskapet, sykefravær, sykelønn, trygd
Et mye større problem å overlate til kommende generasjoner, og mye verre å løse jo lenger tiden går, er det berget av uføretrygdete med en betydelig restarbeidsevne, som vi lar ligge i vårt kjølvann.
Der må politikere fra alle partier skamme seg for å ha vært blinde for farene ved dette, siden bl.a. fenomenet trygd i stedet for arbeidsløshet grep om seg fra tidlig i -70-årene, kanskje litt før, særlig på småsteder, og en tid særlig i Nord-Norge. Siden ble det bare verre og mer utbredt.
Snakk om struts med hodet i sanden.
etter mitt syn begynner man delvis i feil ende. Man må få satt opp helsevesenet til å ta unna køene fortere, og gi de som har sykdommer eller helseplager et bedre og framfor alt raskere tilbud. Sel gikk jeg med lange sykmeldinger og store utgifter for meg selv om samfunnet i elleve år, før jeg endelig fikk operasjon for min tennisalbue. etter 6 mnd var jeg like god som før jeg ble syk, og nå 5 år etter har jeg ikke hatt en krone i utlegg og ikke en fraværsdag på grunn av ex-tennisalbuen.
snakk om å spare på småpenger og la store gå… dette har eg nevnt for SVs Karin Andersen i en samtale, men aldri er dette fulgt opp.
Velferdsmodellen som grunnide kan være kjernen av effekten vi nå ser!!
Den Skandinaviske modellen som ikke er ubetydelig lik den norske modellen kan ha noe av skylden for at Normenn er mye hjemme fra jobben. Tenk historisk før modellen trådde i kraft, hvordan var arbeidsmoralen i Norge da? hvordan er arbeidsmoralen i ikke individualistiske land som latin America, Enkelte asiatiske og Aferikanske land, hvor man må forsørge hele familien i flere generasjoner. Eller i land som USA (som førøvrig ønsker å snu tidligere praksis med ny helsereform) Der er arbeidsmoralen høy generelt sett, og folk arbeider mye, gjerne to eller tre jobber for å få hjulene til å gå rundt, eller for å etablere trygghet for familien mht. utdannelse ol. poenget jeg ønsker å belyse er teorien om “alternativ kost” Dersom det finnes et alternativ for å oppnå ønsket resultat eller her, velstand (den Norske modellen) vil man ha reelle valgmuligheter til samme resultat. Dersom valgmulighetene er velstand som er resultatet av “the fair contract” der arbeidstaker inngår en likestilt avtale med arbeidsgiver om bytte av goder som lønn versus arbeid. Eller valget om å ikke kunne tilegne seg og sin familie mat, klær og grunnleggende behov, så står man ovenfor et vanskeligere valg. Dette valget utløser følelser og tanker som igjen utløser motivasjon til å gjøre noe med situasjonen (handling). Struktur former atferd, og det kan derfor være elementer i systemet vårt som former vår mentalitet og handlingsmønster, det interfererer nemmelig i høy grad. Det handler også om følelsen og tildelingen av ansvar og mening i arbeidslivet, tar ledelsen en tre dagers? Meningsfylt arbeid og positiv psykologi og kommunikasjon kan etableres på alle nivåer i næringslivet, vil vi ikke bli sett og hørt? føle oss som en viktig bidragsyter i vårt arbeid! således så ligger deler av ansvaret i organisasjonen også. Tilfredsstilles egne krav til personlig utvikling, og avansement? Legger regjeringen nok rammer for organisasjonene? spørsmålene er kanskje flere enn svarene, men noen høyere oppe enn undertegnede bør kanskje spørre mer kritiske spørsmål, og minske gapet av hva man sier at man gjør- og hva man egentlig gjør i praksis! og hvordan teori virker i praksis. Media er flinke til å belyse hvordan teori virker i praksis og da lytter politikerene nå man kan bevise hvor stort gapet mellom teori og virkelighet egentlig er. Det må tillegges at med denne belysningen og vinklingen er sett med øye for de som ikke virkelig er så syke at de trenger legehjelp ol. (disse må uansett ha et verdig og alternativ tilbud) Men snarer denne mentaliteten med tredagers eller mandagssyken som kanskje bidrar til at problemet er kommet på agendaen i media.