Høyre mener at føre-var prinsippet må legges til grunn når det gjelder menneskeskapte klimaendringer. Hvis vi tar feil om hvorvidt de er reelle, men handler likevel, vil kostnadene være knapt 1 % av verdens samlede BNP for å gjøre de nødvendige tiltak. Hvis de er reelle, og vi lar vær å handle vil det være en katastrofe for mange hundre millioner mennesker og medføre enorme kostnader å tilpasse seg.

På forhånd har mange vært ute og advart mot å ha for høye forventninger til klimatoppmøtet i København, og sagt at det er lite sannsynlig det vil komme noe særlig forpliktende ut av møtet. Jeg vil advare vel så mye mot å ha for lave forventninger til møtet – særlig blant de som skal delta.

Hvilke forventninger man går inn i en prosess med har mye å si for hvilket resultat man oppnår. Derfor skulle jeg ønske miljøvernministeren brukte mindre energi på å redusere forventningene til hva man kan oppnå, slik han har gjort i det siste.

Jeg deltok i slutten av oktober på et møte i European People’s Party (et konservativt og kristeligdemokratisk samarbeid). Der var også den danske energi- og klimaministeren Connie Hedegaard, som skal være vertskap for klimatoppmøtet. Hun advarte mot at møtet ender som den siste runden i WTO-forhandlingene, hvor det mest forpliktende var vedtak om nye forhandlinger. Det er en advarsel man skal ta på alvor, for faren er reell.

En ny avtale må både omfatte flere land – helst alle land i verden – samtidig som den stille strengere krav til utslippsreduksjoner enn dagens Kyoto-avtale. Avtalen må altså både favne bredere (antall land) og gå dypere (støtte utslippskutt) enn dagens Kyotoavtale.

En internasjonal klimaavtale må bygge på følgende hovedprinsipper:
1. To-graders målet, dvs. at den globale gjennomsnittstrempareturen ikke skal øke med mer enn 2 grader i forhold til før-industrielt nivå, må legges til grunn for det samlede utslippstaket.
2. Alle land må påta seg utslippsforpliktelser i form av et tak på utslippene. Men disse forpliktelsene (utslippstaket) må fordeles slik at det tar utgangspunkt i u-landene og de nyindustrialiserte lands behov for økonomisk vekst. 
3. Samtidig må det være de rike landene – som har de beste økonomiske forutsetninger og som også har hovedansvaret for utslippøkningen – som må påta seg de største forpliktelsene. Det vil også være en forutsetning fra u-landenes side at det er de rike landene som tar mesteparten av regningen.
4. Avtalen må innebære kjøp og salg av utslippskvoter slik at tiltakene settes i verk der de har størst effekt.

Gjennom kvotehandel kan man oppnå en løsning hvor man kombinerer kravet om at alle land skal påta seg utslippsforpliktelser med at de rike land må ta mesteparten av regningen for klimareduserende tiltak gjennom fordelingen av utslippsforpliktelsene (utslippskvotene). Det betyr en fordeling der utviklingslandene vil ha kvoter å selge, mens de rike landene må kjøpe kvoter.

Det er viktig at alle påtar seg utslippsforpliktelser – også utviklingsland, selv om fordelingen av disse må være slik at de rike land bærer det meste av kostnadene. Det er utviklingsland og nyindustrialiserte land som i dag har den raskeste veksten i klimagasser. Det er også i disse landene mange av de enkleste og billigste tiltakene kan skje. Derfor må også disse landene ha utslippsforpliktelser.

Den eneste moralsk rettferdige fordelingen av kvoter er likt utslipp pr. innbygger over hele verden, uansett om man bor i et rikt eller fattig land. Dette vil imidlertid møte på en del praktiske problemer, fordi det vil innebære en gigantisk overføring fra rike til fattige land. Det er tvilsomt om fattige land er i stand til å håndtere en slik overføring.
Samtidig er det ikke rettferdig at utslippskvotene fordeles ut fra BNP eller historiske utslipp, fordi det innebærer at de rike landene fortsatt kan slippe ut mest klimagasser.
En mellomløsning er derfor mest realistisk – hvor kvoter tildeles på bakgrunn av forventet økonomsk utvikling. Det vil ta høyde for den økonomiske vekst som er forventet i utviklingsland og nyindustrialiserte land slik at de kan nærme seg vårt velstandsnivå i løpet av kommende tiår.

Høyre tar klimautfordringene på alvor. Vi var en del av klimaforliket på Stortinget i januar 2008. Vi vil i denne stortingsperioden være en pådriver for en aktiv klimapolitikk, både når det gjelder å følge opp klimaforliket og å drive klimapolitikken enda lenger, slik som er nødvendig hvis vi skal unngå at klimautviklingen kommer ut av kontroll.
Jeg er overbevist om at klimautfordringene må møtes gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Derfor ønsker jeg at Norge skal ha en aktiv rolle i arbeidet med å utvikle en ny internasjonal klimaavtale. En ny avtale bør favne alle verdens land, men det er spesielt viktig å få de store utslippslandene USA, Kina, India, Australia og Brasil til å delta.

Vi står foran en formidabel utfordring i København. Jeg håper at regjeringen vil opptre mest mulig offensivt og være villig til å strekke seg for å få en best mulig avtale. Forhåpentligvis vil de være bedre på bortebane enn de så langt har vært på hjemmebane.

Tags: Klima, København