Regjeringen jobber for tiden med statsbudsjettet for 2011. Det har vært en litt merkelig seanse, eventuelt kan man snakke om opp som en løve og ned som en skinnfell.

Bildet som har blitt malt helt frem til nå har vært at det skulle gjøres kraftige kutt. Det begynte med ”lekkasjen” om at ”alle” skulle møte på Thorbjørnsrud med forslag til kutt på 4 % i sin del av budsjettet. Et kutt på 4 % over hele linjen ville tilsvart over 36 milliarder. Denne øvelsen er en gjenganger på enhver budsjettkonferanse, uavhengig av hvilken regjering som sitter. Og alle vet at den er til for sin oppdragende effekt, ikke for å gjennomføres. Med andre ord var lekkasjen til for å skape et bilde av en regjering som tok pengebruken på alvor.

Det mest konkrete anslaget i forkant var et totalt kutt på mellom 5-10 milliarder. Ca mellom 0,5 % – 1 % av det totale utgiftsnivået. Nå meldes det om at de økonomiske analysene viser bedre tider – så kuttet blir etter lekkasjene å dømme knapt to milliarder.

Disse analysene satt regjeringen på før forhandlingene begynte, og før lekkasjene kom. Man kan nesten få inntrykk av at de krisemaksimerte for å legge forventningene lavest mulig, slik at det endelige resultatet fremstod som en positiv overraskelse.

Likevel tror jeg at selv et kutt på to milliarder blir en belastning internt i en regjering som brukte sine tre første år til å leve på eventyrlige olje- og skatteinntekter, og et år på massiv pengebruk for å motvirke finanskrisen. Ethvert kutt er en ukjent øvelse, med unntak for utdanningssektoren som opplevde et hvileskjær i det første budsjettet, som nå har utviklet seg til et permanent feilskjær.

Men, det er faktisk ikke størrelsen på kuttet på som er det viktigste. Det avgjørende er hvordan man bruker pengene. Hvis man sammenligner det med en husholdnings pengebruk så kjøper regjeringen svært dyre gardiner og holder seg med flott mat, mens det egentlig er behov for å skifte utvendig plank.

NHO la nylig frem en rapport som viste hvordan regjeringen bruker oljepengene, for meg fremstod det som dyster lesing. 3,7 % gikk til utdanning, forskning og samferdsel. Til sammenligning gikk 4,9 % til internasjonal bistand.

Måten regjeringen bruker pengene på er det mest problematiske i en situasjon hvor vi raskt kan oppleve at en for sterk krone truer den konkurranseutsatte industrien. Handlingsregelens intensjon var at avkastningen fra oljefondet skulle brukes til vekstfremmende skattelette, infrastruktur samt forskning og utdanning. Regjeringen bryter fullstendig med dette, og har gjort det hvert år.

År for år svekker de grunnlaget for varig velferd i Norge. År for år blåses offentlig sektor mer opp, og jobber forsvinner i privat sektor. Under finanskrisen mistet vi 65.000 jobber i privat sektor, regjeringen kompenserte med 25.000 nye jobber i offentlig sektor. Verdiene vi skal leve av i fremtiden skapes ikke av en slik forskyvning.

Norge trenger en regjering som investerer i det vi skal leve av i fremtiden. En regjering som tenker nytt, moderniserer og tar i bruk nye løsninger for å øke kvaliteten i det offentlige tilbudet. Denne regjeringen gjør dessverre ingen av delene.

Nøkkelen til å sikre norsk vekst og varig velferd i landet vårt er å dyrke kunnskapssamfunnet Norge. Å satse på forskning, innovasjon og utvikling i både offentlig og privat sektor er helt essensielt for at Norge fortsatt skal være et så godt land å bo i som det er, og det eneste som kan gjøre oss enda bedre.

Skal norsk næringsliv kunne konkurrere i en globalisert verden i årene fremover må det bli mer innovativt. Skal velferden bli bedre må offentlig sektor bli mer innovativ. Det tror jeg det er lett å enes om, men å få det til krever mer.

For dessverre peker ikke pilene i den retning de burde. Forrige uke slapp SSB innovasjonsundersøkelsen 2008, som viser at innovasjonen i norsk næringsliv har gått ned siden 2006. Den langsiktige trenden for innovasjonsaktivitet i norsk næringsliv er negativ.

Jeg er ikke overrasket. Da Regjeringen Stoltenberg II gikk på forsvant det fokuset den borgerlige regjeringen hadde hatt på innovasjon. Hva som skjer i næringslivet var mindre viktig enn det meste annet for de rødgrønne.

Men, det er ikke mitt mål å sukke over fire år med rødgrønn neglisjering av innovasjonspolitikken. Snarere bør vi bruke denne anledningen til å minne oss selv om hvorfor det er så viktig å sørge for at Norge er et land med rom for innovatører, der staten er støttespiller og samarbeidspartner for gode ideer – og ikke en bremsekloss.

Jeg hadde stor glede av å høre svenske Fredrik Härén tale på NHOs årskonferanse. Han mente Norge, som mange andre land, ved å kalle seg et ”utviklet land” – i kontrast til de fattige utviklingsland – har gjort en grov feil. For vi er jo ikke ferdig utviklet. Vi kan bli bedre. Mye bedre! Jeg tror han har rett i at vi må våge å tenke på Norge som et utviklingsland – et samfunn der vi aldri stopper å strebe etter å gjøre ting smartere, så vi som bor her får det enda bedre.

Dette kan minne om det historikeren Daniel J. Boorstein har kalt ”illusjonen om kunnskap” – når vi tror at vi vet, så er det et hinder for innovasjon for vi klarer ikke forestille oss det vi ennå ikke virkelig vet om er mulig.

Men, visjoner alene blir ikke annet enn science fiction. Vårt mål som politikere må være å gjøre det mulig å gå fra visjon til innovasjon: å fjerne ”fiction”, så vi står igjen med ”science”.

Da må vi sørge for at utdanningsinstitusjonene som skal gjøre barna våre til morgendagens ingeniører og innovatører, er i stand til å ruste dem for å jobbe i de næringene vi skal leve av i fremtiden.

Kristin Halvorsen viste ikke som finansminister noe engasjement for å bidra til innovasjon. Ikke så rart, det er jo ikke hun som tar seg av det selv. Det er det alle der ute, vanlige folk med kloke hoder, som gjør. Derimot viste hun at en dårlig skattepolitikk og en utgiftsside i budsjettet som valgte forskning og utdanning som det eneste stedet der mer penger ikke var en god idé, kan være med å drepe innovasjonsgrunnlaget i Norge.

Norge trenger flere mennesker som er villige til å satse og kaste seg ut i et usikkert marked med en idé man tror på. Slike mennesker trenger Norge flere av. Da er det ingen god oppmuntring at politikken gjør det vanskeligere.

Under NHOs årskonferanse deltok jeg i en diskusjon Dagfinn Sætre, adm.dir. i GE Vingmed Ultrasound. Han fortalte at firmaet han leder har utviklet ultralydmaskiner som er så små at man kan bære dem rundt, uten at kvaliteten lider. Det er slike innovasjoner som vil sørge for at vi i fremtiden vil ha et bedre og mer effektivt helsevesen, som kan behandle flere og behandle bedre.

Jeg ble ikke overrasket da Sætre fortalte at firmaet hans måtte utenlands for å få kapitalen de trengte for å satse. Det er ikke et problem i seg selv at utenlandsk kapital investerer i bedrifter i Norge. Tvert i mot. Det er derimot et problem når landet styres av politikere som ikke synes det er viktig å gjøre det lettere å skaffe kapital til gode investeringer. Det koster Norge gode ideer og fremtidsrettede arbeidsplasser.

Oljen utenfor kysten vår har vært med å gjøre Norge til et rikt land og et godt land. Jeg tror vi nordmenn er bevisst at vi skal være takknemlige for dette. Det jeg tror vi litt for lett glemmer, er at på bunnen av havet er den oljen verdi løs. Det er ingeniørbragder over en rekke tiår som har gjort det mulig å hente oljen opp fra havdypet, med teknologi vi lekfolk (som politikere jo oftest er) aldri kunne ha forestilt oss at virkelig var mulig. De fortjener også vår takknemlighet.

Glemmer vi dette, slik de rødgrønne har gjort i snart fem år, vil velferden på sikt være langt mindre trygg enn den hadde vært med en bedre og mer offensiv innovasjonspolitikk.

Slike gode ideer er ikke gratis. Også i fremtiden er det våre kloke hoder som skal sikre oss velstand og velferd. Da må politikerne vise vilje. Til å satse på forskning og utdanning, og på å bedre vilkårene for næringslivet vårt. Det vil Høyre.

Regjeringen har de siste dagene brukt nesten enhver anledning til å uttrykke bekymring for industridød i 2010, men gjør det samtidig klart at de skal vente til minst budsjettet for 2011 med å gjøre noe med utfordringene.  Det kan bli for lenge å vente for en rekke bedrifter og på veien så gjør budsjettet vondt verre.

Forskjellen mellom himmel og helvete finnes ikke i ett enkelt statsbudsjett. Hvert budsjett består av mange små skritt i den ene eller andre retning. Derfor må regjeringens budsjett ses i sammenheng med at hvert eneste år siden 2005 har konkurranseevnen til norsk næringsliv blitt svekket. Regjeringen har i disse årene ikke gjort kraftige tiltak for å redusere antallet mennesker på stønad og trygd, de har vært mer opptatt av å øke den offentlige administrasjonen enn av å slanke den. Når Senterpartiet inntok Kommunaldepartementet i 2005 ble pauseknappen for omstilling og modernisering i kommunesektoren slått på, og SVs hvileskjær for høyere utdanning er sakte men sikkert blitt til et permanent feilskjær.

Summen etter flere år med mange små skritt i feil retning hvert år ser vi nå – og Regjeringen har ansvaret.

Så skal jeg innrømme at ett alternativt budsjett klarer heller ikke ville klart å rette opp 4-5 år med skritt i feil retning, men det gir mulighet for å vise en alternativ kurs.  Det mener jeg vi har gjort i det alternative budsjettet Høyre har lagt frem i dag. De skrittene vi foreslår ville, hvis vi hadde fulgt en slik vei de neste årene, gitt bedre konkurranseevne, tryggere jobber og bedre kvalitet i offentlig sektor samtidig.

VI vil trygge arbeidsplassene gjennom å skape større rom for jobbskaperne og bedriftene. Regjeringens oljepengebruk tærer på fellesformuen og undergraver samtidig konkurranseevnen til bedriftene våre. Høyre gjør et klart veivalg ved å fremme forslag som kan stoppe veksten i folketrygdens utgifter til sykefravær og uføretrygd, og redusere utgiftene til statlig administrasjon. Det er nødvendig å bremse oljeavhengigheten. Høyre starter i 2010 ved å kutte bruken av oljepenger med 2,275 mrd kroner.

I den valgkampen vi har bak oss var mitt og – hele Høyres klare budskap satsing på bedre skole, lavere skatt og mer og bedre vei.

Derfor er Kunnskapsminister Kristin Halvorsens vinneren i Høyres budsjett, hvor vi legger frem en egen Kunnskapsmilliard. Det ble hun ikke med finansminister Halvorsens budsjett. Jeg har merket gode takter fra Kunnskapsminister Kristin Halvorsen i at hun snakker om mennesker som vår viktigste formue – det har hun helt rett i. Da var det desto merkeligere at Finansminister Kristin Halvorsen igjen kuttet i utdanningssektoren i sitt siste budsjett. Også samferdselsministeren ville fått en enklere oppgave med å oppfylle regjeringens egne løfter med vårt budsjett.

Ansvarlige skatteletter er nødvendig for å sikre bedriftenes konkurranseevne og trygge jobbene, Med skattesenkninger på omlag 6 mrd kr gis et løft for bedriftene, og de som er i arbeid. Arveavgiften fjernes fullstendig, og nær 100 000 færre vil betale toppskatt.

Vi reduserer formueskatten for bedrifter og boligeiere med 2,5 mrd kroner.  Vi må stimulere lysten til å skape arbeidsplasser og sikre evnen til at allerede eksisterende arbeidsplasser kan utvikles gjennom at bedriftene ikke tvinges til store utbytter for å betale eiernes skatt.

Vi følger altså opp løftene fra valgkampen. Men også på andre områder går vi i en annen retning enn Regjeringen. Vi vet at vi trenger nyskapning og nytenkning i offentlig sektor for å sikre varig velferd. Derfor har vi mange forslag til forbedringer gjennom å bruke de offentlige kronene bedre. F.eks kjøp av private helsetjenester som vil gi minst 25 000 flere syke den behandling de har krav på i 2010.

En av de åpenbare utfordringene Regjeringen har hatt under utarbeidelsen av budsjettet er den skremmende og skadelige veksten i sykefravær og uføre.  Hvis vi ikke klarer å stoppe dette vil all budsjettvekst i årene fremover bli spist opp av økningene her – det er ikke bærekraftig for økonomien. Verst av alt er likevel den menneskelige belastningen det er for de som ønsker å delta i arbeidslivet, men som ikke får det.  Vi setter inn konkrete målrettede tiltak for å stoppe den eksplosive økningen av trygdeutgifter. Vi foreslår ingen reduksjon i ytelser, men økte krav til aktivitet og bedre kontroll, kombinert med tiltak som kan gjøre det enklere å stå i arbeid selv om man ikke kan jobbe 100 prosent. Et fleksibelt arbeidsliv er nødvendig for at folk skal kunne være med og bidra i den grad de kan. Vi må akseptere ikke alle kan jobbe fullt ut alltid, men vi kan aldri akseptere regelverket hindrer folk fra å jobbe det de kan.

Selvfølgelig er det mye mer i et alternativ budsjett, smått og stort, men jeg mener vårt budsjett viser en klar retningsendring i forhold til regjeringens kurs. Det er et budsjett som tar tak i de viktigste utfordringene både på kort sikt for arbeidsplasser og vekstevne, men ikke minst er det et budsjettforslag som tar fremtidsutfordringene på alvor.

Etter fire år begynner Regjeringen i alle fall i ord ut til å erkjenne at det å forsøke å løse ethvert problem med å hive mer penger ikke virker. Det gjenstår å se om de har andre løsninger på fremtidens utfordringer. Nå kreves det nye løsninger. Foreløpig fremstår regjeringen som rik på penger, men fattig på ideer.

Stortingsvalget handler om hvilken retning Norge skal gå de neste fire år. Det handler om hvordan vi ser på de store utfordringene, de langsiktige utfordringene, og hvordan vi vil løse dem. På sentrale områder har den rødgrønne regjeringen beveget landet i feil retning, eller ikke tatt utfordringene på alvor. Derfor er det så viktig med et regjeringsskifte etter valget.

I en kaotisk valgkamp er det lett å miste de sentrale skillelinjene av syne: Det handler om i hvor stor grad vi har tillit til enkeltmennesker, familier, bedrifter og organisasjoner. I Høyres samfunn skal vi ha en sterk velferdsstat. Ikke en stat som gjør alt for alle, men en som til gjengjeld gjør det den skal gjøre godt.

På noen av de aller, aller viktigste velferdsområdene leverer nemlig det offentlige i dag altfor dårlig: Staten leverer altfor dårlig i skolen. En av fem går ut av grunnskolen med kritiske dårlige leseferdigheter og en av tre fullfører ikke videregående skole. Mange av disse kommer aldri i skikkelig jobb. Og staten leverer alt for dårlig på sykehus. 50 000 flere pasienter står i kø og venter med smerter og usikkerhet.

Å ruste barna våre for voksenlivet og å ta vare på dem som rammes av sykdom, det er noe av kjernen i velferdsstaten. Likevel gjør Norge det altfor dårlig på disse områdene. Da er det noe som er feil!

På begge disse områdene handler det om å tenke nytt. I skolen må fokuset på kunnskap bli sterkere. Lærerutdannelsen må styrkes, kravene må skjerpes, vilkårene må bedres. Det må være prioriteten – ikke gratis frukt og grønt. I helse-Norge står private klinikker med ledig kapasitet som ikke utnyttes. De rødgrønne har i sin redsel for private og ideelle institusjoner strammet inn på muligheten for å la staten betale behandling for deg hos private. Vi må igjen få en politikk der det viktigste ikke er hvem som behandler, men at det behandles.

Derfor trenger vi en ny kurs! Slik at staten kan sørge for å ordne opp i det som er kjerneoppgavene, og slik at alle de tusenvis av fellesskap samfunnet er bygget opp av, kan få blomstre uten å reguleres eller skattes i hjel.

Høyre har gått igjennom fem av de viktigste utfordringene Norge står overfor: For lite kunnskap i skolen, for lange helsekøer, for dårlig infrastruktur, for dårlig rammevilkår for bedrifter og for lite rom for det sivile samfunn. Vi har laget en rapport, der vi dokumenterer at alle de fire borgerlige partiene vil dra i samme retning og gi landet en ny kurs på disse områdene. Derfor skal og må et borgerlig flertall etter valget gi landet den nye kursen.

Og derfor har Høyre sagt at hvis det blir et borgerlig flertall, vil vi ha en ny regjering. Uansett. Selvfølgelig er det fire forskjellige partier på borgerlig side, men på disse hovedutfordringene er alle partiene enige om retningen.

Ikke alle partiene på borgerlig side har uttrykt seg like klokt i forkant av valget for å sikre en slik ny kurs. Det har blitt undertegnet garantier, og det har blitt fremstilt ultimatum. Høyre er det eneste partiet som har sagt at vi ønsker en ny regjering, uansett. Det sier vi uten frykt, fordi uansett hvem som sitter i en slik regjering, vil det måtte finnes flertall i Stortinget for politikken som skal føres, og først og fremst blant de borgerlige partiene. De kompromissene som da må utarbeides, vil ikke være en avskrift av noe enkelt partis partiprogram, men de vil uten den minste tvil føre landet i på en bedre kurs enn dagens.

Om noen dager går vi til urnene for å stemme. Jeg oppfordrer alle til å bruke stemme sin for å gi sitt bidrag til den demokratiske prosessen og sitt syn på hvilken kurs landet skal ha de neste fire årene. Én ting er sikkert: For dem som ønsker en ny kurs, er et sterkest mulig Høyre det tryggeste valget. Godt valg!1252275911.64